World Cup og CFI

VM er sparket i gang. Min frykt for at amerikanere skulle gi fullstendig blaffen var heldigvis ubegrunnet. Nå må jeg stå opp klokka 4.30 hver morgen i en måned for å se kamper. Ettersom jeg er av de få som har de riktige kanalene har leiligheten vår blitt ei VM-bule. Vi er 3-4 stykker som med streng beskjed om å bruke innestemme (vekk aldri en kone som sover) braker sammen til fotballfest. Øl og chips er riktig nok byttet ut med kaffe og Corn Flakes, men det kan være hyggelig for det.

Apropos at amerikanere ikke gir blaffen. På lørdag var vi i Portland og så USA mot England. Om ikke byen akkurat stod på hodet, så var det iallefall stappfullt på pubene og elektrisk stemning da Robert Green skjermet ballen i eget nett. Bildet er fra Directors Park i Portland hvor kampen ble vist på storskjerm. Nå er ikke akkurat Portland den typiske "Anytown USA", men at fotball er mer populært her borte enn man tror i Europa kan vi slå fast først som sist.

Veien mot Certified Flight Instructor (heretter CFI) går sin gang. Vi er øyeblikk ferdige med del 1 av kurset. Det går mest på psykologi, pedagogikk og reglement. I del 2 blir det endelig flyging igjen! Begynner å bli en stund siden jeg fløy sist, så jeg klarer nesten ikke vente. Som CFI flyr man fra det venstre sete, noe som blir nytt og utfordrende. Ringrever sier at det er som å fly et helt annet helikopter i starten, men at man fort blir vant til det. Første pick-up fra venstre sete har en tendens til å trekke tilskuere som vil ha seg en god latter. Jeg har planer om å holde tidspunktet for min første flight hemmelig.

Sommer

Som de fleste har fått med seg har jeg blitt commercial pilot. I min grenseløse naivitet har jeg trodd at den tittelen var ganske selvforklarende. Men etter å ha vært i kontakt med fansen i Norge har jeg skjønt at det er et folkekrav at jeg begynner å utdype mer hva som ligger i de forskjellige begrepene.

De som klarer å huske helt tilbake til begynnelsen av dette året vil vagt erindre at jeg skrøt av å ha blitt pilot. Dette var privat pilot, eller rekreasjons flyger på lekmansk. For de som fremdeles henger med skal jeg nå prøve å forklare min nyvunnede status som commercial pilot. Dette er engelsk, og blir på godt norsk yrkes flyger. Det vil si at jeg nå teknisk sett kan begynne å jobbe som pilot. Dessverre er det ingen som vil ansette piloter med bare 170 timer. Hvordan kommer man seg så ut av en sånn knipe? Det bringer meg over på dagens tema.

En jobb man kan få er nemlig instruktør. Observante lesere kan huske at jeg nevnte noe om et instruktørkurs i mine to siste innlegg. Det er det jeg jobber med nå. Veldig gøy og utrolig lærerikt, og forhåpentligvis vil det føre til at jeg får meg jobb på skolen. Skolen prøver å ansette ca. 70 % av de som utdannes, så sjansene er i teorien gode. Likevel er det mange dyktige folk som får avslag, og i det siste har et flertall av disse vært nordmenn. Om dette er tilfeldig eller ikke blir bare spekulering. Alt jeg kan gjøre er å stå på og gjøre mitt beste.

Fotballen er i gang igjen i Hillsboro, og på søndag scorte jeg et mål som mexicanerne kommer til å snakke om i generasjoner. Jeg limte et frispark opp i krysset fra drøyt 25 meter. Det var så hardt og velplassert at treneren vår (bildet) hadde tårer i øynene. Det var da måte på skryt? Må bare nevne at jeg puttet ett mål til, og hadde én målgivende pasning i 3-1 seieren. Sånn.

God forsommer og VM-sluttspill.