Jul

God jul til alle trofaste lesere! Vi feiret jul på Mt. Hood i år. Jeg stod på ski mens konemor ble dullet med på noe som heter spa. Hotellet hadde også peis på rommet og julebuffét om kvelden. Unødvendig å si, det var en glimrende jul. Pakker fikk vi også åpnet. Her er bildet av juletreet vårt igjen. Fremdeles plastikk.

På lille julaften gav jeg meg selv en flott julepresang. Det var omsider tid for å ta den etterhvert (altfor?) mye omtalte instrument check riden. Jeg bestod med glans, og kan med stolthet kalle meg instrument rated commercial pilot. For å kunne undervise i instrument må jeg imidlertid ha en check ride til. Litt fjollete siden den er nesten identisk som den jeg hadde, men sånn er reglene her borte. Etter den er jeg iallefall ferdig med alt, det kan jeg garantere (denne meldingen er spesielt rettet til min bror som har uttrykt sin grenseløse frustrasjon over at jeg er "ferdig med alt" annenhver måned).

Vi nærmer oss nyttår så en liten årsoppsummering er på sin plass. I 2010 har jeg oppnådd følgende:
- Private pilot - januar
- Commercial pilot - mai
- Certified flight instructor - september
- Instrument rating - desember
Hvis man ser bort fra de mange fiaskoene på fotballbanen har det vært et anstendig år.

Nå har jeg også søkt jobb på skolen. Intervjuene er den 4. og 5. januar og jeg er så spent at jeg nesten ikke klarer å stå stille. Jeg aner virkelig ikke hvem de kommer til ansette, men håper selvsagt på det beste. De dagene kommer uansett til å bli en lidelse. Får jeg jobb kommer jeg til å danse gig en uke til ende, får jeg ikke jobb må gudene vite hvor veien går videre.

Måtte dere alle ha et velsignet 2011!

Instrument Stage Check

Da var endelig instrument stage check bestått også. For de med gullfiskhukommelse er dette en prøve man må gjennom før man får gå opp til luftfartstilsynets check ride. Testen bestod av fire timer muntlig utspørring, og flyging både i simulator og ordentlig helikopter. Utspørringen regnes som det vanskeligste da det er enormt mye å holde styr på. Pensumet for instrument er omtrent like stort som alle de andre sertifikatene tilsammen. Jeg vil ikke si det gikk strålende, men det var godt nok. Nå har jeg iallefall nok av tid å finpusse den biten før check ride. Uansett føles det veldig tilfredsstillende at det er gjort.

Thanksgiving ble tradisjonen tro holdt hos oss. I år som i fjor ble huset fylt til randen med sultne nordmenn. Kalkunen var om mulig enda bedre enn i fjor og vinen fløt i strie strømmer. En veldig vellykket kveld som ble avsluttet med velfortjent trampeklapp for vertskapet. Men æres den som æres bør; det var Kirsten som egenhendig sørget for at dette ble et måltid folk kommer til å snakke om til sine barnebarn.

In other news. Lite har egentlig skjedd verdt å nevne, bortsett fra at vi dro for å se Leonard Cohen spille i Portland. Det overgikk alle forventninger og var rett og slett fantastisk. En strålende opplagt 76 åring spilte alle slagerne sine, og holdt på i godt over 3 timer.

Så litt toppidrett på tampen. En begredelig fotballsesong ble avsluttet forrige uke. Laget mitt havnet nest sist med kun én seier på 12 kamper. Litt flaut, men treneren har lovet å skrape sammen et bedre lag til våren.

Vi kör

Tåka har i kjent Hillsboro-stil lagt seg som et teppe over hele området. Det vil si lite flyging, en misfornøyd student og masse tid til å lese. Jeg trenger kun litt under 10 timer med instrumentflyging før jeg kan ta check ride. Håpet var, og er fremdeles, at jeg blir ferdig med dette til jul. Jeg er så nære, men trenger godt vær for å smelle inn de resterende timene.

Instrumentflygingen i seg selv går bedre og bedre. Det er ikke alltid like lett å orientere seg når man ikke kan se ut. I tillegg til å vite hvor man er skal man holde kontroll på helikopteret, lese kart, snakke med kontrolltårn og holde høydene vi har fått beskjed om. Det blir mye på en gang, men en pilot skal holde hodet kaldt selv når arbeidsbyrden blir stor. Og når man får det til er det ingenting som er artigere enn å fly instrument.

Nå er det offisielt annonsert at nye stillinger lyses ut i januar. Kampen om disse stillingene blir knallhard med over 20 nyutdannede instruktører som står klare som gribber. Imidlertid ryktes det om at instrument rating skal være et krav for å søke denne runden. Dette er hovedgrunnen til at jeg gjerne vil få dette gjort så fort som overhodet mulig. Jeg ligger allerede et lite hestehode foran de fleste, og blir jeg ferdig til jul er jeg en av tre som har instrument rating i januar. Man trenger ikke være Siv Jensen for å skjønne at man heller vil konkurrere mot 2 enn 20.

Ved siden av alt dette begynner lommeboka å bli veldig lett. Jeg prøver derfor å skaffe meg en jobb på en eller annen butikk i julestria. Med grønt kort er jeg i en litt annen posisjon enn de andre europeerne her borte. En korttidsansettelse hadde vært perfekt for meg i den situasjonen jeg er i nå. Vi får se hvordan det går, og dere kan følge utviklingen i denne saken eksklusivt her på "En Emigrants Bekjennelser".

Over til noe helt annet. Jeg kan nå gå inn og se hvor mange som er inne og leser om mine fornøyelige krumspring her i Amerika. Tallene er overraskende gode, så det setter jeg stor pris på. Men etter å ha nådd en foreløpig topp i juli har pila pekt nedover. I tillegg er det færre og færre som trykker 'liker' på innleggene. Dette kan bare bety én ting: dere 'liker ikke'. I kjent stil vender jeg meg derfor til leserne med en ny meningsmåling. Ta deg bryet med å trykke på et av alternativene til høyre så vi i redaksjonen vet hva vi må jobbe med for å få snudd denne dårlige trenden.

Halloween

Lite nytt fra fronten denne gangen. Halloween har blitt behørig feiret og min mor har dratt hjem til Norge. Hverdagen er som den pleier å være; Kirsten jobber og jeg driver dank. Det er ikke helt riktig. Jeg fikk endelig tatt den skriftlige prøven for instrument flygingen. Resultatet lar seg høre med 95 og 98 % riktig. Dette var de siste skriftlige prøvene jeg skal ha, så det var en god følelse. Nå gjenstår ca 15 timer med flyging før jeg er instrument rated pilot/instruktør.

For å gå litt tilbake til forrige blogginnlegg vil leserne med god hukommelse huske noe om et møte og hoder som muligens ville rulle. Resultatet ble mindre dramatisk enn fryktet. Skolen bestemte seg for å ansette en ny sjefsinstruktør i tillegg til den sittende, og videre at direktøren skal fly med alle instruktørene for å kvalitetssikre undervisningen. Ingen instruktører mistet jobben, og nye stillinger venter man på fremdeles.

Bildet er tatt like etter jeg fløy over Portland med min mor. For de som ikke kjenner henne er hun ikke kjent som den mest avbalanserte personen i Skandinavia. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt nervøs for at hun skulle få panikk, men den frykten var ubegrunnet. Hun klarte å slappe av og lot til å nyte turen vi hadde. Og en flott tur var det. Også for meg som endelig fikk flydd igjen.

Ellers følges valget i USA på TV. Amerikansk valgkamp består av svertekampanjer rettet mot motstanderne i reklamepausene, og et totalt fravær av direktesendte debatter som vi er vant til hjemmefra. Jeg er glad politisk reklame er forbudt i Norge, og det bør dere alle ta med i aftenbønnene deres at det forblir til evig tid.

Back in the US(S)A

Godt folk! Nå er det lenge siden jeg har matet dere unyttig info om mitt liv i eksil. Det er bare å beklage først som sist. Til gjengjeld blir innlegget langt som et vondt år - det er tross alt mye som skjer på to måneder. Som blodfans vet dere at jeg var på Norges-turné i nesten hele september. Siden bloggen i all hovedsak er myntet på dere der hjemme finner jeg det unødvendig å lage en reiseskildring. Det får være tilstrekkelig å si at jeg hadde det fantastisk og at det var flott å møte dere alle igjen.

Til de som ikke fikk det med seg er jeg nå Certified Flight Instructor. Jeg bestod check ride dagen før jeg dro til Norge, så det ble lite tid til å suge på den karamellen. Dette innebærer at jeg nå kan få jobb på skolen så fort det lyses ut nye stillinger. Vanligvis skjer dette med et par måneders mellomrom. Vanligvis.

Dessverre er ikke stemningen på skolen den aller beste etter noen episoder vi gjerne skulle vært foruten. På de to siste ukene har det vært to ulykker. I tillegg hadde vi en ulykke tidlig i sommer. Ulykkene har ikke medført alvorlige personskader eller dødsfall, som selvsagt er det viktigste for skoleledelsen. Men med 3 vrakede helikopter på kort tid ser jeg ikke bort fra at noen hoder vil rulle. Jeg frykter også at det medfører en foreløpig stans i ansettelser av ferske instruktører. Vi får bare vente og se. I morgen er det møte om de siste ukers hendelser for alle helikopterpilotene, så vi vet nok mer etter det.

Over til mer positive ting. Fruen og jeg ble invitert i bryllup på Timberline Lodge (bedre kjent for nordmenn som "Ondskapens Hotell" fra filmen med samme navn). En av Kirstens klienter ville at hun skulle fikse håret til jentene før bryllupet. Mot å gjøre det fikk vi en gratis natt på flott hotell og deltakelse i bryllup. En gjeng med folk jeg aldri har møtt og aldri kommer til å møte igjen, god mat og vidåpen bar. Det sier seg selv at vi storkoste oss. Av og til lønner det seg å være gift med en frisør.

Nå har vi modern på besøk. Alltid en fornøyelse å huse nordmenn, og intet unntak denne gangen. Vi var frekke nok til å dra henne med oss til Crater Lake National Park på hennes regning i forrige uke. Crater Lake er akkurat hva det høres ut som. En innsjø oppi krateret av en død vulkan. Det var litt av et skue, og vi hadde noen flotte dager med turer i fjellet. Crater Lake anbefales varmt til alle som er glad i store naturopplevelser. Bildet gir dere en idé av hva jeg snakker om.

Forresten, vi har fremdeles over 20 grader her borte. Knegg.

Stage Check

Endelig har jeg fått gjennomført det som kanskje er den største utfordringen med hele utdannelsen. Før man kan ta CFI-check ride må man gjennom skolens stage check, som med alle de andre sertifikatene. Forskjellen er at vi på denne testen må fly med skolens sjefsinstruktør. Dette høres kanskje ikke så skremmende ut for mine barske lesere, men la meg utdype. Ikke nok med at sjefsinstruktøren er fryktinngytende av natur, men det er også han som avgjør om jeg kommer til å få jobb her eller ikke. Hele flighten blir med andre ord nærmest som et jobbintervju å regne. At nervene er i høyspenn i en sånn situasjon er ikke nødvendig å påpeke for så oppegående lesere som dere.

Flighten gikk likevel veldig bra, og ble bestått på første forsøk. Det er en helt herlig følelse å vite at han likte det han så. Litt småplukk var det jo som med alle andre, men ikke mer enn at jeg totalt sett fikk skryt. Spesielt likte han måten jeg lærte fra meg på. Munnen var tørr som sandpapir etter å ha snakket nonstop i litt over en time.

Jeg nærmer meg altså slutten på utdannelsen og kan klappe meg selv på skulderen for å ha klart det på ganske nøyaktig 12 måneder. Med fare for å bli oppfattet som både sentimental og klisjée-aktig; det har vært en helt fantastisk reise med mange oppturer og nedturer, lettelser og frustrasjoner. For ett år siden hadde jeg ikke engang vært i et helikopter og nå skal jeg lære andre kunsten å fly. Og helikopterflyging er i sannhet en kunst. Mest av alt vil jeg takke min tålmodige kone som har jobbet baken av seg for å skaffe mat på bordet mens jeg har vært ute og flydd (bokstavelig talt).

Anniversary

Etter å ha mottatt dristige trusler om juling fra fansen er det på tide med ny oppdatering. Vi har akkurat kommet hjem fra ferie i Wisconsin. Broren til Kirsten giftet seg i det som var en tro kopi av fjorårets hagebryllup hvor jeg og min bedre halvdel spilte hovedrollen. Det sies at kopien aldri kan måle seg med originalen, men i dette tilfellet var det ikke langt unna. Eneste som manglet var en gjeng gale nordmenn som satte sitt preg på dansegulvet.

Mye av tida gikk naturlig nok med til forberedelser til bryllupet (og ja, jeg bygde dansegulv for andre gang i mitt liv). Det ble likevel tid til golf, bading, et par øl og flyging (!). En venn av Mjelde familien har nemlig sitt eget fly, så jeg fikk meg en tur opp i lufta med han. Det var morsomt og annerledes å fly småfly sammenlignet med helikopter. Hovedforskjellen er at vi flyr mye høyere og betraktelig fortere, og at et fly praktisk talt flyr seg selv så fort man har kommet seg opp. Ellers feiret vi selvsagt ett års bryllupsdag på en bedre restaurant og koste oss glugg ihjel. Gratulasjoner mottas med takk.

Nå ser det også ut til at jeg omsider kommer til å få meg grønt kort i løpet av kort tid. Den 30. skal jeg inn til intervju på immigrasjonskontoret. De skal vel finne ut om jeg er terrorist, nazist eller kommunist. Heldigvis er jeg bare det det siste, så vi håper det går greit. Da gjenstår det bare å kjøpe seg en truck og ei hagle så kan jeg kalle meg en ordentlig yank.

Djønne's B&B

Siden sist har huset vårt blitt invadert av nordmenn igjen. Min søster Margrethe og venninnen Maria valgte Oregon som et av de siste stoppene før turen går tilbake til Norge. De har vært på loffen i Sør-Amerika i nesten 6 måneder før de rettet nesen mot det forjettede land. Det fine med å ha slike erfarne globetrottere på besøk er at de klarer å komme seg rundt på egenhånd når kona jobber og jeg må drive skolearbeid. Nå har ikke almanakken min vært like tettpakket som den var for et par uker siden, så vi har fått gjort en god del sammen. Av mange høydepunkter kan vi nevne at de fikk seg en tur i helikopter, og en tur til kysten (bildet).

Sommeren er definitivt kommet, og vist seg fra sin beste side de siste 4 ukene. Enkelte dager har det vært så varmt at jeg nesten klikker. Det er til tider hardt uten aircondition (luftkondisjoneringsanlegg) i leiligheten, så svømmebassenget er uvurderlig. Når man har vokst opp på en forblåst øy i Nordsjøen skal man uansett holde seg for god til å klage på fint vær.

CFI-klassen går mot slutten. Vi er ferdige med det som er av teori, og nå er det fullt fokus på flygingen. Normalt ville jeg vært ferdig i løpet av neste uke, men på onsdag går turen til Wisconsin. Broren til kona gifter seg, og jeg kjenner at det skal bli godt med en uke fri igjen. Hadde selvsagt håpet å være ferdig med flygingen innen vi dro, men en uke utsettelse kan jeg nok leve med.

4th of July

I helga var jeg så heldig å få besøk igjen. Erik fra Kopervik kom for å feire 4. juli i Oregon. Erik bor i Canada og kjørte ned med skranglekjerra si. Han ble tatt i mot med stående applaus som det sømmer seg normale mennesker. Erik begynte oppholdet med å shoppe seg blakk på Oregons momsfrie klær. Lørdagskveld dro vi først på stand-up klubb, før vi avsluttet kvelden på en av Portlands mange brune kneiper.

Søndagen var det 4. juli og vi dro med oss grillen og fyrte avgårde til kysten. Vi satte oss på stranda i Seaside sammen med tusener av andre. Pølsene gikk ned på høykant og etterhvert var det "Time to celebrate freedom", som speakeren sa. Freedom ble feiret med et fyrverkeri jeg aldri har sett maken til. Samtidig gikk sola ned i Stillehavet akkompagnert av "The Star Spangled Banner". Jeg må innrømme at jeg syntes det var veldig flott, enn hvor nasjonalistisk det måtte være. Kanskje jeg er i ferd med å bli en yank. Gud forby.

Til slutt i dag har jeg en ordentlig karamell til mine lesere. Jeg fikk en kompis til å filme min første pick-up fra det venstre setet. Eksklusivt for lesere av "En emigrants bekjennelser" serverer jeg i dag med stor glede den historiske videotapen. Veldig ustødig i starten med tydelig ukontrollerte bevegelser til venstre, men det ser iallefall ut som jeg får kontroll ganske fort. Og takeoffen synes jeg ikke står tilbake for noe. Etter 3-4 flighter har det blitt like naturlig som å fly fra den vante siden. Utfordringen nå ligger i å snakke gjennom absolutt alt jeg gjør. Hver eneste lille bevegelse skal forklares til "studenten". Å gjøre dette samtidig som man skal fly som en gud er krevende og til tider litt frustrerende, men blir bedre for hver dag som går.

World Cup og CFI

VM er sparket i gang. Min frykt for at amerikanere skulle gi fullstendig blaffen var heldigvis ubegrunnet. Nå må jeg stå opp klokka 4.30 hver morgen i en måned for å se kamper. Ettersom jeg er av de få som har de riktige kanalene har leiligheten vår blitt ei VM-bule. Vi er 3-4 stykker som med streng beskjed om å bruke innestemme (vekk aldri en kone som sover) braker sammen til fotballfest. Øl og chips er riktig nok byttet ut med kaffe og Corn Flakes, men det kan være hyggelig for det.

Apropos at amerikanere ikke gir blaffen. På lørdag var vi i Portland og så USA mot England. Om ikke byen akkurat stod på hodet, så var det iallefall stappfullt på pubene og elektrisk stemning da Robert Green skjermet ballen i eget nett. Bildet er fra Directors Park i Portland hvor kampen ble vist på storskjerm. Nå er ikke akkurat Portland den typiske "Anytown USA", men at fotball er mer populært her borte enn man tror i Europa kan vi slå fast først som sist.

Veien mot Certified Flight Instructor (heretter CFI) går sin gang. Vi er øyeblikk ferdige med del 1 av kurset. Det går mest på psykologi, pedagogikk og reglement. I del 2 blir det endelig flyging igjen! Begynner å bli en stund siden jeg fløy sist, så jeg klarer nesten ikke vente. Som CFI flyr man fra det venstre sete, noe som blir nytt og utfordrende. Ringrever sier at det er som å fly et helt annet helikopter i starten, men at man fort blir vant til det. Første pick-up fra venstre sete har en tendens til å trekke tilskuere som vil ha seg en god latter. Jeg har planer om å holde tidspunktet for min første flight hemmelig.

Sommer

Som de fleste har fått med seg har jeg blitt commercial pilot. I min grenseløse naivitet har jeg trodd at den tittelen var ganske selvforklarende. Men etter å ha vært i kontakt med fansen i Norge har jeg skjønt at det er et folkekrav at jeg begynner å utdype mer hva som ligger i de forskjellige begrepene.

De som klarer å huske helt tilbake til begynnelsen av dette året vil vagt erindre at jeg skrøt av å ha blitt pilot. Dette var privat pilot, eller rekreasjons flyger på lekmansk. For de som fremdeles henger med skal jeg nå prøve å forklare min nyvunnede status som commercial pilot. Dette er engelsk, og blir på godt norsk yrkes flyger. Det vil si at jeg nå teknisk sett kan begynne å jobbe som pilot. Dessverre er det ingen som vil ansette piloter med bare 170 timer. Hvordan kommer man seg så ut av en sånn knipe? Det bringer meg over på dagens tema.

En jobb man kan få er nemlig instruktør. Observante lesere kan huske at jeg nevnte noe om et instruktørkurs i mine to siste innlegg. Det er det jeg jobber med nå. Veldig gøy og utrolig lærerikt, og forhåpentligvis vil det føre til at jeg får meg jobb på skolen. Skolen prøver å ansette ca. 70 % av de som utdannes, så sjansene er i teorien gode. Likevel er det mange dyktige folk som får avslag, og i det siste har et flertall av disse vært nordmenn. Om dette er tilfeldig eller ikke blir bare spekulering. Alt jeg kan gjøre er å stå på og gjøre mitt beste.

Fotballen er i gang igjen i Hillsboro, og på søndag scorte jeg et mål som mexicanerne kommer til å snakke om i generasjoner. Jeg limte et frispark opp i krysset fra drøyt 25 meter. Det var så hardt og velplassert at treneren vår (bildet) hadde tårer i øynene. Det var da måte på skryt? Må bare nevne at jeg puttet ett mål til, og hadde én målgivende pasning i 3-1 seieren. Sånn.

God forsommer og VM-sluttspill.

17. mai

Ærede landsmenn: Vel overstått nasjonaldag. Min første 17. mai i eksil er unnagjort. Dagen ble behørig markert ved den norske kolonien i Hillsboro. Ikke det samme som i Norge, men likevel bedre enn ingenting. Heldigvis ble vi spart for 17. mai tog og andre flaue ting. Utover kvelden dro jeg og noen kompiser inn til Portland på konsert. Derfra dro vi direkte til flyplassen for å hente Johannes som kom klokka 23. Med en urutinert tysk sjåfør og feststemte nordmenn i irriterende velkjent stil fikk han i beste fall et uvanlig førsteinntrykk av Portland.

Selv om det regnet uten stans mens Johannes var her ble det noen hyggelige dager. Tirsdagen hadde vi en bra tur på byen, og onsdagen ble brukt til sightseeing. På bildet poserer jeg og Johannes ved Bonneville Dam ved Columbia River. Kun det godt trente øyet kan se at vi er preget av kvelden før. Johannes dro videre til San Francisco allerede torsdag. Vi takker for besøket og ønsker velkommen tilbake!

Den kritiske leser lurer nok på hvordan jeg kunne få tid til alt dette når jeg til stadighet skryter av hvor travelt jeg har det på skolen. Saken er den at jeg er ferdig med skolens endelige stage check, og bare venter på luftfarttilsynets oppflyging. Stage checken er nok den beste jeg noen gang har gjennomført og ble bestått relativt uproblematisk. Om alt går som jeg håper kan jeg kalle meg kommersiell helikopterpilot allerede mandag ettermiddag. Instruktørkurset jeg nevnte i forrige innlegg har startet såvidt og fortsetter til uka. Alt går med andre ord nøyaktig som jeg håpte på.

Da gjenstår det bare å ønske alle en fortreffelig pinse. I enda større grad enn påske går pinsen fullstendig upåaktet hen her borte, og folk aner ikke hva det er. På den annen side er det vel ikke så mange som vet det i Norge heller.

Pilot & co-pilot Djønne

De siste ukene har det vært veldig travelt, så jeg ber om fansens forståelse for manglende oppdateringer. Til gjengjeld blir denne ukas innlegg uvanlig spenstig. I travelt ligger det at det har blitt veldig mye flyging den siste tiden. Godt vær og ivrig instruktør gjør at jeg plutselig er helt mot slutten av commercial ratingen. Jeg er oppe i 85 timer pilot in command! Ikke verst for en mann av mitt kaliber. Jeg har også klart å blåse inn nesten 30 timer instrument. Med det sier jeg foreløpig stopp her og tar de resterende 10 timene etter at jeg er ferdig med alt annet. Antagelig er jeg commercial pilot i tide til å begynne på instruktørkurset som starter i mai en gang. Gode ting!

På fredag fikk kona endelig bli med på flytur også. Aldri har hun vært så stille som hun var de første 20 minuttene. Etterhvert gikk hun fra vettskremt til lettere nervøs, og når hun fikk lov til å stille inn radiofrekvensene fikk hun iallefall noe annet å tenke på enn at hun satt i et skranglete helikopter med en gal mann fra Falnes 1000 meter over havet. Vi dro ut til kysten, men valgte å dra tilbake da det kom noen skumle skyer inn fra Stillehavet. Det viste seg å være et bra valg da det ble ordentlig ruskevær der senere på dagen. I stedet dro vi litt lenger inn i landet og svingte sørover mot Salem, hovedstaden i Oregon. 3 timer senere landet vi trygt tilbake i Hillsboro. Jeg synes det var en flott tur, mens konemor måtte drikke musserende vin resten av kvelden for å holde nervene i sjakk.

Instrument

Å fly instrument er rasende festlig. Jeg flyr med ei hette over hodet og ser kun instrumentene i helikopteret. Helikoptrene vi flyr er ikke godkjent for å fly i faktiske instrumentforhold (det vil si inn i skyer), så vi må simulere nullsikt med nevnte hette. Instruktøren min sitter ved siden og holder utkikk etter trafikk og fjærkre. De som har spilt flysimulator vet hvordan man navigerer. Vi bruker samme metoder som de store gutta. Jeg lar være å forklare dette i detalj. Både fordi det tar tid, og fordi faren er stor for at det vil kjede leseren til døde. Det får være tilstrekkelig å si at det er en helt ny måte å tenke på, og at det til tider kan være litt forvirrende.

Det ironiske med instrumentflyging er at kravene til godt vær er enda strengere enn ved vanlig flyging. Ettersom værgudene i Oregon er en gjeng amatører har det blitt flere kanselleringer enn faktiske flyturer. Det positive her er at jeg får masse tid til å studere. Det negative er selvsagt at det tar lengre tid å få sertifikatet mitt. Og tid er, som kjent, penger.

America nådde ikke sluttspillet i år, så fotballsesongen er over for denne gang. I Hillsboro begynner en ny sesong så fort sluttspillet er ferdig, så det er ingen grunn til å fortvile. Til uka kommer svigermor på besøk også. Hun blir et par dager i Hillsboro, før vi drar til Seattle fra fredag til lørdag på en slags påskeferie.

Stage 1 Commercial

I dag bestod jeg skolens stage check, og kan se fremover mot mange timer instrumentflyging. Som forklart tidligere trenger jeg 100 timer før jeg kan ta commercial check ride. Jeg er nå oppe i litt over 50, og jeg satser på at iallefall de neste 30 timene blir instrument. For å få instrumentrating trenger jeg altså 40 timer instrumentflyging. Blekker jeg de inn under commercialtreningen gjelder timene også som en del av førstnevnte 100. Med andre ord, jeg slår to fluer i én smekk økonomisk sett. Kanskje jeg til og med tar alle 40, men jeg vil nødig love noe jeg ikke kan holde Jeg prøvde hardt å gjøre dette avsnittet så forståelig som mulig for lekfolk, og håper det gir mening.

Ellers ikke noe nytt på den fronten. Jeg var kjapp på avtrekkeren når jeg breialt uttalte at interessen for fotballkarrieren min er lik null i forrige innlegg. Pollen var tydeligvis åpen en uke lenger enn antatt, og fotballfansen kjente sin besøkelsestid. Kona begynte å kaldsvette når hun så at 'Fotball' fikk stemme etter stemme. Med en legendarisk innspurt stakk hun imidlertid i fra og vant ganske suverent. Unødvendig å si, champagnekorkene smalt i taket når vinneren var klar grytidlig torsdag morgen.

Påske er det visst ingenting som heter i USA, selv om folka her er like religiøse som den spanske inkvisisjonen. Det vil si, kona får fri på søndag - men det er ikke mye snakk om påske. Spring break er den politisk korrekte betegnelsen. Hadde det ikke vært for norske nettaviser hadde jeg vært lykkelig uvitende om at jeg denne uka går glipp av både Roald Øyen og Poirot.

Så god påske folkens! Det er fullt lovlig å sende meg påskemarsipan.

Ski & choppa

Nå har jeg fått gjort unna det meste av solo-flygingen, og er omtrent halvveis til commercial license. Å fly solo var veldig spennende i starten, men har mistet noe av sjarmen. Man blir litt ensom når man flyr 3 timer i strekk uten noen andre å snakke med enn flygeledere. Men det har vært lærerikt, og jeg har blant annet landet alene på PDX - noe som skremte livsgnisten ut av meg for noen måneder siden. Det er ikke så vanskelig når man kan det, som med alt annet. Når det gjelder instrumentflyging har jeg utsatt det litt til jeg er ferdig med det obligatoriske og stage check.

Torsdag fikk jeg endelig meket meg ut for å stå på ski da jeg og en kompis fra skolen dro opp til Mt. Hood. Broderen bør være fornøyd med at jeg endelig fikk brukt skiene som han slepte med seg over Atlanteren. For en simpel vestlending som meg var det et helt fantastisk anlegg. Snøen var perfekt, sola skinte og det var i det hele tatt en flott dag. Til de av leserne som har sett 'The Shining' ligger hotellet fra den filmen midt i bakken der. Ganske stilig.

Resultatene av forrige ukes poll taler sitt tydelig språk. Min skrantende fotballkarriere i en mexicansk bakgårdsliga er ikke like interessant som jeg hadde trodd, og folket savner mer informasjon om kona. Kona har det bra, og jobber hardt for å brødfø pilotspiren og seg selv. Det klarer hun fint, selv om vi ikke kan skryte på oss å leve i sus og dus. Vi liker hverandre ennå, og prøver å komme oss rundt å gjøre ting sammen de 2 dagene hun har fri. Hun hilser til alle og synes det er stor stas å lede avstemningen.

Det får holde. Ta vare på dere selv. De som ikke har stemt får henge i.

Los Angeles

Forrige uke var jeg på sikkerthetskurs i LA, et kurs som skolen krever at alle elevene deltar på. Fantastisk lærerikt og en veldig bra tur. Kurset bestod av tre dager med skole på fabrikken hvor helikoptrene vi flyr produseres. Siste dagen fikk vi fly. De gutta der nede har flydd i over 20 år og er ikke tamme. Hadde vi prøvd noe av det de gjorde på Hillsboro så hadde vi blitt sendt hjem med første fly. Utrolig gøy var det uansett.

Vi var 7 mann fra skolen som dro sammen, så det ble anledning til litt utagering også. De to første dagene hadde vi leiebil, så vi kom oss litt rundt. Selv om vi koste oss kunne vi unisont enes om at Los Angeles er som en diger slum (med noen få unntak). Det lukter vondt, det er skittent og stygt sammenlignet med andre amerikanske byer. Styr unna blir mitt reisetips. Til og med "Walk of Fame" i Hollywood, ei gate man gjerne forbinder med noe glamorøst, får Hovedgaten i Kopervik til å se ut som Champs Elysées. Man skal likevel være forsiktig med å klage så lenge man får fly helikopter og nyte over 20 varmegrader.

Tilbake i Hillsboro har jeg fått ny instruktør. En flyinstruktør som har tatt til vettet og gått over til helikopter. Selv om han er relativt fersk i helikopteret er han ekspert på instrumentflyging, og med over 2500 timer den mest erfarne piloten av samtlige instruktører på skolen. Det er jeg selvsagt fornøyd med, og jeg kommer nok til å lære masse.

Så litt fotball. America plukket 3 viktige poeng på søndag, med 2 scoringer av yours sincerely. Jeg fikk endelig hull på byllen da jeg galant filmet meg til en straffe som jeg (enkelt) satte selv. Endelig er straffemissen fra Dana-cup i 1996 et tilbakelagt kapittel. Vi får sette sluttstreken der. Husk å få din stemme hørt gjennom pollen til høyre. Den som ikke stemmer, kan heller ikke klage.

Vår - what is it good for?

Livet i Hillsboro går sin vante gang. Flyging, lesing, trening og det som verre er. I det siste har vi vært velsignet med en gledelig forsmak på våren. Til kvinnene i nabolaget sin store forlystelse har jeg kunnet sitte i bar overkropp og shorts på terrassen. Litt uvant aktivitet i februar, men dette kan jeg lære meg å leve med. Jeg følger med på rekordkulden hjemme på vestlandet, og er glad jeg bor her.

Men nok snakk om været. På bildet ser dere den berømte Oregonkysten fra lufta. Vi hadde en fantastisk tur oppover i forrige uke. Her skal jeg ta med kona en dag også. Hun vil vente til hvalene drar nordover i mars, og ser gjerne at jeg lander på en. Jeg har ikke hjerte til å si at det kan bli litt risikabelt med tanke på blåsehullet.

Jeg skal forøvrig få ny instruktør fra og med 1.mars. Visumet til nåværende mentor går ut, så han må returnere til kongeriket. Selvsagt kjedelig da vi har vært et bra team, og kommet godt overens. Han kjenner mine svakheter og styrker (i den grad de finnes), og jeg vet hvordan jeg skal skremme vannet av ham. På lørdag var det avskjedsfest i Portland for han og ett par andre som blir sendt hjem. En hyggelig og fuktig kveld. Blir rart å begynne å fly med en ny kar, men min tilpasningsevne kjenner som kjent ingen grenser.

Det får være alt for nå. De som vil takke meg for tidenes morsomste overskrift får legge igjen en kommentar. Neste uke blir det muligens en ny spørreundersøkelse, så følg med!

My soul is in the sky

Med den pompøse overskriften innleder vi februar måned og en rykende fersk oppdatering. Vi er tilbake etter en flott uke i Wisconsin. Skiturer med svigerfar og svoger, bowling og øl med gode venner. Generelt en avslappende og bekymringsløs uke. Å komme til Wisconsin er like gøy hver gang, og jeg er av de heldige som faktisk gleder seg til å møte svigers. Man kan si hva man vil om midtvesten, men vennligere folk skal man lete lenge etter.

Tilbake til hverdagen har det vært mye å ta igjen. Vi har klasseromsundervisning 6 kvelder i uka for tida, og turen gjorde at jeg gikk glipp av en del. Dette måtte veies opp med lesing fra morgen til kveld. Med unntak av flyging har dette gått på bekostning av det man gjerne anser som "gøy" eller "festlig". Commercial er som sagt stort sett det samme som på private, men instrumentdelen tar litt tid å fortstå. Blir nok bedre når jeg får testet det ordentlig i praksis.

Været har blitt mye bedre, så vi har fått presset inn en flight nesten hver dag i det siste. Selvsagt veldig positivt. Navigasjon og radiokommunikasjon står i høysetet om dagen. Det er nesten komisk hvor mange flyplasser det er overalt her. Hvert eneste knøttlille tettsted har om ikke en flyplass i ordets rette forstand, så iallefall minst en landingstripe. Ikke alle er like lette å finne.

In other news; fotballsesongen er i gang igjen. Nytt lag, men samme navn og en divisjon opp. Med to tap på de to første kampene begynner den biten å ligne mer på det jeg har vært vant til hjemmefra.

Commercial

Treningen til å bli commercial pilot er i gang. Været har igjen begrenset antall timer jeg har fått inn, men snart er det forhåpentligvis vår. Kurset går stort sett ut på det samme, men med mye mer flyging. 100 timer er kravet, og da snakker vi først og fremst cross country flyging (minst 25 nm vekk fra flyplassen, og med minst én landing). For å spare litt penger er det vanlig å ta instrument ratingen som en del av disse 100 timene. Det vil si at 40 av timene flys uten visuelle referanser til bakken, men kun ved hjelp av instrumentene i helikopteret. Uten instrument rating kan man egentlig bare fly i pent vær, og mine oppegående lesere skjønner nok at det hadde blitt litt fjollete med tanke på senere jobbmuligheter. Instrumentdelen regnes som den mest krevende delen av hele utdanningen.

Folk har etterhvert kommet tilbake fra ferie, så det har blitt litt mer liv her igjen. Og nå er det endelig min tur til å ha litt fri. Jeg og kona tar en forsinket juleferie og drar til Wisconsin og møter the in-laws søndag kveld. Vi blir til fredag og jeg gleder meg. Ser frem til en liten pause nå. Det har stort sett gått i ett siden september.

Forrige uke var vi på NBA-kamp. Wisconsins stolthet, Millwaukee Bucks, var i byen og møtte Portland Trail Blazers. Kona var optimist før kampen, men ikke like høy i hatten etterpå. Millwaukee ble most sønder og sammen i Rose Garden. Basketball er ikke den mest spennende leken jeg vet om, men er det noe amerikanere kan så er det å lage show. Det blir gøy uansett hvor lite interessant selve sporten måtte være.

Ellers er jeg fornøyd med utfallet av pollen. Leserne setter tydeligvis pris på endringene mine, og det gjør meg varm langt inn i hjerteroten. To av mine trofaste lesere har også kommet med kommentarer. En bedre start på 2010 er det vanskelig å få.

Private pilot

Endelig! Check-ride bestått og jeg er pilot. Etter mange gode, og nesten like mange frustrerende dager har jeg nådd det første målet. Det føles godt. Veldig godt. Et 2-timers forhør etterfulgt av en liten time i lufta var det som skulle til. Etter skolens stage-check var jeg tydeligvis godt forberedt, og det gikk faktisk lettere enn jeg hadde trodd. Det er fare for at det blir et par øl i kveld.

Så over til det dere alle sitter og lurer på: Hva menes med private pilot? Som private pilot kan jeg fly helikoptere opp til 12 500 lb, men jeg har ikke lov å ta meg betalt. De av leserne som har tenkt seg til Oregon kan få seg en tur med meg, men regelverket sier at jeg må betale minst halvparten av utgiftene. Gode nyheter for dere med andre ord.

Jeg har selvsagt lyst å tjene noen slanter på dette etterhvert, og da må jeg først bli commercial pilot. Vi fyrer i gang med denne treningen allerede i morgen. Lite tid til å hvile på laurbærene altså.

Den observante leser har også registrert at bloggen har fått seg et solid ansiktsløft. Jeg synes det ser bedre ut og er godt fornøyd med resultatet. Ser dere i billedkanten til høyre her finner dere en poll. Her har dere muligheten til å få deres stemme hørt når det gjelder bloggens utforming. Eventuell kritikk blir selvsagt ikke tatt til følge, men nyttårsforsettet mitt er å bli mer interaktiv. I tillegg er det interessant å se hvor mange som faktisk er innom her og leser. Ikke en eneste kommentar på et halvt år holder ikke, folkens.