Emigrasjon del II

Etter to uker i Korea fikk jeg omsider tid til å oppdatere alles favorittblogg. Emigrasjonen gikk så godt som knirkefritt. Det ble tidlig klart at språkproblemer kommer til å bli en av de største utfordringene her borte. Dette er verre på bondelandet enn i Seoul naturlig nok. Jeg skal bo på bondelandet og måtte ty til kroppspråk og gestikuleringer for å forklare taxisjåføren i Taean at jeg skulle til Hanseo University. Jeg kom iallefall frem.

Skolen er fin og elevene veldig høflige. Jeg skal ikke nekte for at det føles litt rart at folk bukker og kaller meg "Sir", men jeg er ganske sikker på at jeg kan bli vant til dette også. Koreanere er veldig opptatt av rang, og man bukker til dem som er rangert over en selv. Vi vestlige er unntatt fra denne bukkeregelen ettersom vi ikke vet hvor dypt man skal bukke for de forskjellige personene. Like greit.

Jeg hadde gleden av å få treffe studentene min på onsdag. Jeg får 8 elever som hver skal ha 80 timer i helikopteret. Lesere med grunnskole utdanning og over kan med kjapp hoderegning finne ut at det blir en god del flytimer hvis jeg blir her i to år.

Etter å ha snakket med elevene kan jeg med sikkerhet si at språkbarrieren kommer til å bli det vanskeligste når disse ungdommene skal trenes opp til å bli trygge piloter. Men det skal nok gå på et vis. Flyplassens regler og kommunikasjonen med kontrolltårnet er også noe annerledes enn i USA, så jeg trener nå daglig på å fly rundt i området med britiske Terry som har jobbet her i ett år allerede. Jeg måtte også ha en skriftlig test om koreanske luftafrtsregler som ble bestått forrige helg, og i går var jeg i Seoul igjen for å ta den muntlige eksamen. Denne eksaminatorens engelsk var så dårlig at jeg antagelig kunne svart hva som helst på spørsmålene hans og slippet unna med det. Men det gikk bra, og jeg er offisielt autorisert til å fly i Korea!

Kona kommer til helga og skolen har ordnet leilighet for oss i byen Taean som er 20 minutter med bil og 40 minutter med buss fra skolen. Vi er selvsagt veldig glade for at de betaler husleia. Men det er også gledelig at vi får bo i en by. Skolens beliggenhet er ikke akkurat midt i smørøyet, for å si det forsiktig. Men dette blir kanon og et nytt eventyr har startet!

PS: Datoen øverst ble av eller annen grunn helt feil. Innlegget er skrevet den 3. september. Pedantisk hilsen redaksjonen.

Jobb

Som hardbarkede fans har nok de fleste av dere allerede fått med dere at jeg har fått meg jobb som helikopterinstruktør i Sør-Korea. Fra og med 1. september skal jeg jobbe for Hanseo University i Taean, ca. 120 km sørvest for Seoul. Jobben virker helt fantastisk på alle måter, og jeg venter fremdeles på at noen skal ringe og si at det hele bare var en aprilspøk.

Jobben går ut på å trene studentene opp til det man kaller Private Standards. De som klarer å huske lenger tilbake i tid enn til forrige måltid vil huske at det var den første ratingen jeg tok i USA også. Hver student får 80 timer ved Hanseo, og etter det sendes de videre i militæret. Så det blir en slags fortrening i så måte.

Hver instruktør har til enhver tid mellom 6-8 studenter så det sier seg selv at her blir det mye flyging. Faktisk så mye at det vil være helt uaktuelt å takke ja til en stilling på Hillsboro Aviation nå. Lønna er også langt bedre, og i tillegg får vi selvsagt en opplevelse for livet ved å bo ett år i Asia. Jeg skal innrømme at jeg til tider har vært indignert over enkelte av valgene skolen her har tatt, men vi har hatt en flott tid i Oregon og kommer til å savne alle de gode vennene vi har fått. Og når alt kommer til alt var det nok en velsignelse i forkledning at jeg ikke fikk meg jobb der likevel.

Dette er en kjempesjanse og føles som den ordentlige starten på pilotkarrieren min. Lærdommen til de unge der ute får være å aldri gi opp. Som den berømte politikeren Øyvind Sandve så inspirerende sa det i et heldig øyeblikk: Ønsker man noe sterkt nok kan man klare hva som helst.

News From the West Front

Selv om denne bloggen er regnet som en av de mest fremragende i menneskets historie har jeg en innrømmelse å komme med. Det er ikke alltid jeg har så mange fantastiske anekdoter å servere. Som lesere har dere blitt plukk bortskjemt med blogginnlegg som i rettferdighetens navn har vært en annen verden. Forringelsen er uunngåelig og skyldes dels noe så artistisk som en skrivesperre, og dels at det faktisk ikke skjer så enormt mye i utlandet for tida. Jeg kan selvfølgelig skrive om hvor mange tenniskamper jeg har vunnet i det siste, eller hvor mange mil jeg har slukt på sykkelsetet. Slike ting er imidlertid forbeholdt folk som føler at hver eneste joggetur må beskrives i detalj på Facebook. Jeg vil nødig være en av de. Alternativt kunne jeg diktet opp halsbrekkende historier om et utsvevende jet-set liv. Det er selvsagt ikke så veldig langt fra sannheten, men jeg velger likevel å bevare min integritet som kjendis-blogger og fortsetter å servere den usminkede sannhet. Om dette skulle kjede leseren til døde får det stå på noen andres regning.

Økonomien i USA har som kjent fått seg en smell, og som alle gode amerikanere vet er dette ene og alene Obama sin skyld (legg merke til at jeg her tyr til politisk satire). Uansett, som et direkte resultat av dette har tilførselen av nye studenter til Hillsboro Aviation omtrent tørket helt opp. Indirekte påvirker dette min situasjon i form av manglende behov for helikopterinstruktører. Nå har ikke skolen ansatt noen siden januar, og ryktet sier at vi må vente helt til slutten av juni før man omsider skal få inn nytt blod. Av dette kan man lese at det skal ansettes instruktører to ganger i året. Når man setter dette opp mot at det tidligere var ansettelsesrunder 4-5 ganger i året skjønner man fort hvor landet ligger.

Midt oppi denne sytinga vil jeg nå trekke frem en veldig positiv hendelse. Første april hang det en lapp på skolen om at de trengte to FAA helikopterinstruktører til Hanseo University i Sør-Korea. Disse personene måtte ha minst 200 timer, veie under 175 lbs., og ha en bachelor fra et universitet. Etter å ha gått på en del aprilspøker i mitt liv, var jeg forsiktig med å juble for høyt. Av frykt for å miste ansikt ventet jeg derfor et par dager før jeg spurte skoleledelsen om annonsen var ekte. Det var den. Utrolig nok viste det seg snart at jeg er den eneste på hele Hillsboro Aviation som har høyere utdannelse (med unntak av de som sitter i ledelsen). Og bachelorgrad var ikke bare ønskelig, man et must for i det hele tatt kunne få visum til Sør-Korea.

I en tåke av eufori sendte jeg inn jobbsøknad. Én etter én fikk knallene på Hillsboro avslag. Omsider fikk jeg svar også. Jeg var inne til vurdering, og vil bli kontaktet for eventuelt intervju over Skype. Dette var snart en måned siden, og siden har jeg ikke hørt noe mer. Men jeg har heller ikke fått avslag og er fremdeles med i prosessen. I mellomtiden har stillingen blitt lagt ut på internett også, så det blir nok mange flere søkere. Kommer det noen med 500 timer og en bachelorgrad har jeg egentlig ingenting å stille opp med. Jeg har med andre ord beina solid plantet på jorda fremdeles (pun intended). Men Sør-Korea hadde vært et eventyr, og både jeg og konemor er klare for å flytte til Asia. Vi kommer til å følge utviklingen i denne saken nøye.

Takk for nå!

Hawaii

Turen gikk til Hawaii forrige uke. En fantastisk avbrekk i dagdrivingen. 30 grader, sol og glede er ikke å forakte midt i en sur Oregon-vinter. Det var en av svigers leverandører som spanderte gildet på ansatte i bedriften hans etter gode salgsresultater. Jeg er selvsagt ikke ansatt i hans selskap, ei heller kan jeg skryte på meg å ha bidratt noe som helst til disse salgsresultatene. Likevel klarte de å få oss med uten store problemer. Det lønner seg å ha snill svigerfamilie.

Alt utenom valgfrie aktiviteter var betalt for. Det være seg mat, drikke, leiebil, og et latterlig flott hotell rett ved stranda. Når det gjelder nevnte valgfrie aktiviteter var høydepunktet helikoptertur over øyas aktive vulkan. En helikoptertur i seg selv ville gjort meg fornøyd. Når man i tillegg får se en vulkan fra lufta kan ikke dagen bli så mye bedre. Får jeg muligheten til å jobbe der en dag vil jeg være storfornøyd. Nesten like bra var det på hvalsafari. En liten båt tok oss med ut på bøljan blå hvor vi fikk se fire humpback whales. Jeg tror det kalles knølhval på norsk, men det kan dere sikkert sjekke selv. De var enormt store og veldig kult å se på så kloss hold. Jeg våget ikke å si at jeg var norsk av frykt for å havne i en opphetet diskusjon om hvalfangst.

Tilbake i Oregon går livet sin vante gang. Kirsten er ute og forsørger familien, mens jeg er rydder i skoene og legger sammen sokker. De skal ansette nye instruktører i begynnelsen av april, så jeg er veldig spent på det. Det har skjedd langt merkeligere ting på den skolen enn en ansettelse av meg, så vi er selvsagt håpefulle. Når det gjelder vanlige jobber er dette lagt på is inntil videre grunnet bevegelsene i instruktørmarkedet.

Presidentbesøk

Ærede lesere. Måtte dere forbarme dere over meg for mine manglende innlegg på denne plettfrie bloggen. Vedvarende stillstand på helikopterfronten gjør at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive om. Uten helikopterstoff føler jeg denne sida går fra å være noe av det ypperste innen internasjonal luftfart til hverdagshistorier fra en vanlig fyr som bor i USA. Hvorvidt dette fremdeles er interessant får bli opp til dere å avgjøre.

På jobbfronten er det klar fremgang. Fire jobbintervjuer siden sist, og ting er definitivt i gjære. Jeg vil ikke si noe mer siden man aldri kan vite hva som skjer. Forhåpentligvis blir det napp snart. Jeg flyr snart på veggene så det er viktig for meg å ha noe å gjøre, og ikke minst tjene litt havre (ja, salat altså). Det eneste jeg har å gjøre per i dag er å spille fotballkamp med laget mitt en gang i uka. Jeg har riktig nok drømt om å spille fotball i utlandet på heltid siden jeg var liten gutt, men det var ikke akkurat dette jeg så for meg.

Noen nye instruktørstillinger har til alt overmål også dukket opp. Det er med andre ord ikke helt usannsynlig at man havner i en annen stat etterhvert. Vanligvis ansetter skolene sine egne elever (akkurat som Hillsboro Aviation gjør), men en gang i blant dukker det opp skoler som trenger hjelp utenfra. Den siste måneden har det vært hele fem skoler som søker etter instruktører. Timekravene på 400-500 er selvsagt et stykke unna hva jeg har, men det er likevel ikke umulig å få en fot innenfor med litt over 200. Vi får krysse fingrene og be til høyere makter.

Så over til lesernes favorittsegment: Recent events. Forrige uke landet president Obama på lille Hillsboro Airport med Marine One (bildet). Han kom for å besøke Intel-fabrikken som har sine hovedkvarter her i nabolaget. Hele flyplassen ble stengt i to timer før et Coast Guard helikopter kom og sirklet over området. Etter å ha fått klarsignal kom tre Chinook helikoptre, antagelig fullastet med soldater væpnet til tennene. Deretter kom to identiske White Hawk helikoptre (bildet), og President Obama satt i ett av de. Når man tar med at rullebanene var fulle av lokale politimenn kan man trygt si at sikkerheten var ivaretatt og at svært lite var overlatt til tilfeldighetene. Likevel et uforglemmelig skue for en som er over middels interessert i helikoptre og amerikanske presidenter.

Super Bowl

Hvis en norsk cupfinale er 1.0 er Super Bowl 1.0 ganger 10 opphøyd i 600. I år kom Green Bay Packers til finalen og gikk like godt hen og vant hele bøtta. For uvitende lesere er dette laget fra Wisconsin. For enda mer uvitende lesere er Wisconsin hjemstaten til Kirsten. Hun hadde i anledning kampen tatt seg fri fra jobb, og invitert alt som kan krype og gå i nabolaget på snacks og direktesending. Jubelen stod i taket da kampen var over, noe som kanskje ikke var så rart ettersom Kirsten hadde truet med å sende hjem de som dristet seg til å klappe for Pittsburgh poeng. Selv om det tok litt tid må jeg innrømme at jeg omsider forstår amerikanernes begeistring for denne sporten. Så fort man har lært seg å akseptere reklameavbrudd annethvert minutt er det egentlig ganske fornøyelig.

En Super Bowl opplevelse rikere er jeg, men like fordømt arbeidsledig. Jeg fikk tidlig et jobbintervju for en bank som heter Wells Fargo, men takket nei fordi jeg ikke fikk begynne før i mars. Ettersom dette var en av de første jobbene jeg søkte på tenkte jeg i min grenseløse naivitet at det å få jobbintervju var jo ganske lett. Det kan imidlertid se ut som jeg har gjort en liten tabbe ved å takke nei. Siden har jeg nemlig søkt over 50 jobber og ikke fått et eneste intervju. Neste gang kommer jeg nok til å takke ja uansett.

Jeg savner selvsagt å fly, og prøver å ta meg en tur på skolen hver dag for å minne folk på at jeg fremdeles lever. Neste søkerunde blir i følge ryktene i slutten av mars. Det er greit å bruke enhver anledning til å snakke litt med sjefene i gangene når man ikke har noen andre muligheter til å påvirke utfallet. Man kaller det gjerne smisking i Norge, og er noe jeg vanligvis holder meg for god til. Men en mann må gjøre hva en mann må gjøre, som de sier her borte. Det er tross alt denne jobben jeg aller helst vil ha.

CFII

Da var intervjuene unnagjort, og det gikk dessverre ikke min vei denne gangen. Jeg var selvfølgelig skuffa, men også forberedt på avslag ettersom det var 30 søkere og bare 5 jobber. Jeg nevnte tidligere at de muligens skulle kreve instrument rating. Det gjorde de ikke, til kortvarig ergrelse for min del.

Det som gjorde at jeg fikk litt ekstra håp var at de ringte to dager før intervjuet og sa at jeg kunne ha den siste instrument check riden neste dag. Det vil si dagen før intervjuet. Vanligvis får man minst en uke til å forberede seg på check rides, så mindre enn 24 timer varsel er alt annet enn ideelt. Jeg hadde brukt jula til å se på fotball og spille FIFA, så å si at jeg var forberedt vil være blank løgn. Likevel tolket jeg hastverket som et tegn på at de ville ha meg gjennom dette før de ansatte meg, så jeg sa at det kom til å bli grei skuring og at det bare var å kjøre på. Grei skuring på check riden ble det. Men jobb fikk jeg altså ikke.

For å berolige nervøse lesere vil jeg trekke frem 3 positive ting oppi alt dette:
1. Jeg har grønt kort. For de andre europeerne var avslaget katastrofalt. Disse gutta har mellom 6 og 10 måneder igjen på visumet sitt. De har fått veldig hastverk, mens jeg kan søke til jeg blir blå i ansiktet.
2. Tre av de som fikk jobb søkte for henholdsvis 2., 4. og 5. gang. Med andre ord det er for tidlig å gi opp.
3. Jeg er nå ferdig med alt! Mange av de som blir ansatt blir aldri ferdig med instrument delen siden de har så mye å gjøre på jobb. Jeg er nå CFII, og det står for Certified Flight Instructor Instrument. Jobb eller ikke, det der er jeg fornøyd med.

De mest negative er det enkle faktum at jeg er arbeidsledig. Å være arbeidsledig når man ikke har penger er langt kjedeligere enn man tror når man har jobb. Jeg driver og søker etter jobber i Portland området. Da mener jeg "vanlige" jobber som i fabrikker, butikker og banker etc. Selv om det er stor arbeidsledighet (Oregon er en av de verste statene) virker det langt fra håpløst. Når det kommer til lønningene får man forøvrig litt kultursjokk. Jeg kan ikke forvente mer enn mellom $10 og maks $14 i timen. Omtrent det jeg tjente når jeg jobbet på Statoil på videregående. Sånn går det når man nærmest forbyr fagforeninger.